VELKOMMEN TIL

RING OSS

33 31 16 68

STUDENTRABATT

På Eik Tannlegesenter tilbys studenter 50% studentrabatt på første undersøkelse og 10% rabatt på all øvrig tannbehandling.

LETT Å FINNE

Vi holder til på Eik i Tønsberg og vi har gratis parkeringsplass rett utenfor og bussholdeplass i kort gangavstand fra klinikken.

BETALINGSMÅTER

Vi foretrekker at du betaler med kort eller kontant etter hvert besøk, men etter avtale kan du også få faktura. Ved behov for omfattende tannbehandling kan vi etter avtale sette opp en betalingsplan som deler opp kostnadene.

Det er hos oss dessverre ikke mulig å betale med kredittkort.

TIMEBESTILLING

Fyll inn din kontaktinformasjon, så kontakter vi deg for å avtale time.

PS: Vi anbefaler at du bestiller time over telefon

33 31 16 68
Takk for din melding! Vi vil kontakte deg så fort som mulig.
Det oppstod en feil ved sending av din melding. Vennligst prøv igjen senere, eller ring oss.

OM OSS

CHRISTEL URDAL

Tannlege, utdannet ved Det Odontologiske fakultet i Oslo, uteksaminert i 2001.

VICTORIA PEGG

Tannlege, utdannet ved Det Odontologiske fakultet i Bergen, uteksaminert i 2000.

ANITA BRENNO

Tannhelsesekretær

MONIKA BETTUM

Tannhelsesekretær

HER FINNER DU OSS

BEHANDLINGER

HULL I TENNENE – TANNVERK

Hull i tennene., karies, infeksjonssykdom som skyldes noen av de bakteriene som normalt finnes i munnhulen.

SYMPTOMER

Et kariesangrep begynner som en liten, hvit, krittaktig flekk i den blanke, gjennomskinnelige, svakt gulaktige emaljen. Flekken skyldes den endrede lysbrytningen i den avkalkede emaljen som er mer porøs. Systematisk plakkfjerning (tannbørsting, tanntråd eller tannstikker) og tilførsel av fluor kan stanse utviklingen av karieslesjonen. Dersom utviklingen går videre, vil krystallene i emaljen bryte sammen slik at overflaten blir ru. Et egentlig hull (en kavitet) oppstår først når prosessen har vært aktiv en tid og emaljen er blitt så porøs at den bryter sammen. Da vil bakteriene angripe tannens dentin. Dentinet har en annen struktur enn emaljen og inneholder mer organisk materiale, og her brer prosessen seg ofte langt hurtigere, slik at emaljen undermineres og kan brekke når tannen belastes under tyggingen.

Hele denne prosessen kan forløpe smertefritt, men den angrepne tannen kan være følsom ved tygging og reagere på varmt og kaldt, surt og søtt. Dette skyldes at tannpulpaen, den såkalte nerven, irriteres av nedbrytningsprodukter fra det karierte vevet og blir betent. Pulpaen er et bindevev som inneholder de dentinproduserende cellene (odontoblaster) og tannens nerver og blodkar. Den reagerer på irritasjonen ved å danne nytt dentin, men denne barrieren mot kariesangrepet kan ikke alltid forhindre at også pulpaen infiseres av bakterier. En slik bakteriell pulpitt kan, hvis den ikke behandles, føre til vevsdød (necrosis pulpae), og betennelsen kan bre seg gjennom rotkanalene til kjevebenet, slik at det oppstår kronisk betennelsesreaksjon (granulom) omkring rotspissene (apikal periodontitt, periodontitis apicalis). Da pulpaen er helt omgitt av benvev, kan akutt betennelse gi sterke, vedholdende og dunkende smerter som bl.a. skyldes trykket fra puss- og blodansamlinger samt utvidede blodkar mot tannens nerver. Smertene kan ofte lindres ved at pusset skaffes avløp. Dette gjør tannlegen ved å åpne tannen og rense ut rotkanalen. Dersom betennelsen blir stående, kan pusset bryte gjennom kjevebenet ved egen hjelp og det dannes en tannbyll på slimhinnen eller på kinnet.

BEHANDLING

Hvis et overflatisk kariesangrep stopper opp, kan emaljen remineraliseres, slik at følgen bare blir en matthvit eller brunlig misfarging. Men hvis det foreligger et større substanstap, kan ikke tannen gjenoppbygge seg selv. Skaden må da repareres av tannlegen dersom det er nødvendig med en fylling. Tannlegen borer ut hullet for å fjerne det ødelagte vevet.

Som fyllingsmateriale brukes ofte tannfarget plast tilsatt mikroskopiske, keramiske partikler (kompositt). Ved å syreetse emaljen dannes et porøst mønster i tilgrensende emalje, og dette gjør at plasten fester seg i porene og fyllingen sitter fast. Metoden krever mindre fjerning av frisk tannsubstans enn ved bruk av amalgam som etter myndighetenes ønske brukes i stadig mindre grad. Andre, sementbaserte fyllingsmaterialer uten plast, brukes også. Ved omfattende kariesskader kan det være nødvendig å bruke innlegg eller kroner av gull og/eller porselen.

ÅRSAKER

Karies er resultatet av en komplisert vekselvirkning mellom tannoverflaten og miljøet i munnhulen. Karies er en multifaktoriell sykdom. Forutsetningen for å få karies er at kariogene bakterier i tannbelegget (plakk) som for eksempel Streptococcus mutans, tilføres næring over en viss tid. Også andre bakterier spiller en rolle i utviklingen av karies. Mottakeligheten for karies varierer fra individ til individ. I noen perioder i livet er vi mer utsatt for å få karies. Det gjelder de første årene etter at tennene er brutt frem og i alderdommen dersom tannkjøttet har trukket seg tilbake og rotoverflater er eksponerte. Kombinasjonen av et ugunstig kosthold og dårlig munnhygiene kan gi hurtig kariesutvikling i disse periodene.

Den alminnelige helsetilstanden, spise- og drikkevaner, munnhygiene og grad av fluoreksponering er noen av de faktorene som har betydning for kariesforekomsten i en befolkning. Karies er en skjevfordelt sykdom i befolkningen, de fleste barn og unge har liten eller moderat kariesforekomst, mens en liten gruppe har en stor andel av den totale kariesbyrden. Typiske skillelinjer er sosioøkonomiske forhold som utdanning og økonomi og etnisk gruppetilhørighet.

Kariesprosessen ødelegger emalje og dentin fordi bakteriene danner organiske syrer, især melkesyre, som løser opp tennenes kalksalter (hydroksylapatitt). Noen bakterier utskiller enzymer som bryter ned tennenes proteiner som er en særlig viktig bestanddel i dentinet. Demineraliseringen (avkalkingen) pga. syrepåvirkning er grunnleggende i kariesprosessen, men som omtalt nedenfor er det mange forhold som har betydning for om prosessen kommer i gang. Emaljen styrkes ved at den tar opp mineraler fra plakket og fra spyttet. Dersom pH i plakket stiger, vil demineralisert emalje remineraliseres og kariesprosessen kunne reverseres. I løpet av en dag vil det være mange pH-fall i plakket etter matinntak. Dersom tannen får «hvile» mellom matinntakene, vil pH stige pga. spyttets nøytraliserende evne og remineralisering vil finne sted. Tilstedeværelse av fluor er spesielt viktig i forbindelse med remineralisering fordi fluor bygges inn i emaljekrystaller som dermed tåler syre bedre.

Forskjell i spyttsekresjonens omfang og i spyttets kjemiske sammensetning kan være en av årsakene til at ikke alle er like mottakelige for karies. Forskjeller når det gjelder bakteriefloraens art kan også spille en rolle. Genetiske forhold har sannsynligvis betydning for kariesmottakeligheten.

FOREBYGGING

Når tennene er under dannelse, er det viktig at kosten inneholder alle de stoffene som emaljen bygges opp av, først og fremst kalsium og fosfor. Et vanlig kosthold ivaretar dette. Kostholdet spiller en viktig rolle for utvikling av karies når tennene er frembrutt. Syrene som angriper emaljen, dannes ved at bakteriene gjærer karbohydrater som for eksempel sukker. Syredannelsen begynner straks det kommer karbohydrater i munnhulen, og kan ikke forhindres, men den kan begrenses ved at man nedsetter kostens innhold av lettspaltelige karbohydrater, som sukrose (alminnelig sukker). Spisemønsteret er avgjørende for utvikling av karies, og det er mellommålspising som er problemet fordi emaljen ikke får tilstrekkelig tid til å remineralisere mellom måltidene. Særlig skadelig kan det være å nippe til sukkerholdig drikke. Eksempel på uheldige vaner er tåteflaske med saft om natten de første leveår eller kontinuerlig brusdrikking på dagtid. Brusflaskens skrukork er uheldig sett fra et tannhelsesynspunkt. Det norske konsumet av brus per innbygger er høyt sammenliknet med andre europeiske land. Fluor i tannpasta har imidlertid bidratt til en betydelig bedring i tannhelsen blant barn og voksne.

Fluor spiller en viktig rolle i kariesforebyggingen. Emalje består i likhet med dentin og alt annet benvev overveiende av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt, Ca(OH)2–3Ca3(PO4)2. Det har vist seg at hvis hydroksylapatitten omdannes til apatitt ved at hydroksylgruppene (OH)2erstattes med fluor (F2), blir emaljen mer syrebestandig og mer motstandsdyktig mot kariesangrep.

En effektiv fluorkilde er drikkevannet, og mange steder i utlandet har man oppnådd en meget betydelig nedsettelse av kariesforekomsten ved fluoridering (tilsetning av fluor) av fluorfattig drikkevann. Fluoridering av drikkevannet praktiseres ikke i Norge, men i stedet tilrås det å gi barn som har økt risiko for å få karies fluortabletter som suges langsomt i munnen. Emaljens ytterste lag kan tilføres fluor ved pensling, skylling eller pussing av tennene med fluorholdig tannpasta eller ved bruk av fluortyggegummi o.l. Nesten all tannpasta som selges inneholder fluor i konsentrasjon fra 0,10 til 0,15 %. Fluoren lagres i spyttet og plakket og virker best når tannen har vært utsatt for et syreangrep.

Munnhygienen (tannbørsting m.m.) tar sikte på å begrense syredannelsen ved å fjerne det belegget som stadig fester seg på tennene. Belegget, som også kalles plakk, er en tynn hinne av glykoprotein, som utfelles av spyttet, pluss bakterier. Plakket holder fast på mikroskopiske matrester som fremmer veksten av bakterier og andre mikroorganismer. Innerst mot tannflaten, hvor spyttet bare langsomt trenger inn, kan surhetsgraden bli så høy at emaljen skades. Plakk er usynlig, men kan gjøres synlig med fargestoffer (som fås på apoteket), slik at man kan være sikker på at tannpussingen er effektiv.

Karies opptrer oftest der plakket er særlig vanskelig å fjerne, dvs. i de dype, men smale furene i molarenes tyggeflater og like under kontaktpunktene mellom nabotenner. Likeledes opptrer karies hyppig langs tannkjøttranden, hvor tannkjøttet danner en slags hylle inn mot tannflaten hvor matrester og drikke kan avleires. Belegg mellom tennene fjernes best med tanntråd eller tannstikker.

TANNUTTREKNING

Tannuttrekking, uttrekking av tenner. Infeksjon rundt rotspissen (apikal periodontitt) pga. karies, kronisk infeksjon i tannens støttevev (marginal periodontitt), plassmangel i kjeven og ytre skade med brudd av tannkrone/tannrot er vanlige årsaker til at frembrutte tenner må trekkes.

Før bestråling av kreftsvulst i munn/halsområdet må tenner som ikke kan behandles med tannfyllinger, rotfyllinger eller tannkjøttsbehandling trekkes pga. stor fare for utvikling av alvorlig betennelse i kjevebenet hvis tennene må trekkes etter bestråling (osteoradionekrose). Ved tannuttrekking benytter man vanligvis lokalbedøvelse, enten infiltrasjon eller ledningsbedøvelse. Behandling i narkose kan være aktuelt ved tannlegeskrekk, enten i offentlig regi, oftest på sykehus, eller i privat praksis. Fjerning av tenner som ikke er frembrutt eller bare delvis frembrutt, krever et kirurgisk inngrep, der slimhinnen brettes til side, noe ben omkring tannen fjernes, tannen må evt. deles i flere biter før den kan fjernes. Slimhinnen sys til slutt tilbake på plass. Grunnen til å fjerne slike ikke helt frembrutte tenner er plassmangel, infeksjon eller annen patologi (for eksempel cyster, svulster) rundt tennene, eller tennene kan fjernes av forebyggende grunner hos unge mennesker (yngre enn 25–30 år).

TANNSTEIN

Tannstein er avleiring av uoppløselige salter på tennene. Det finnes to typer tannstein, supragingival og subgingival. Den førstnevnte sitter på tennene over tannkjøttet og er synlig i munnen. Den siste typen sitter på rotoverflaten i tannkjøttlommen.

Supragingival tannstein dannes i ulik grad hos forskjellige mennesker. I stor grad skyldes denne typen tannstein at spyttet er overmettet på mineraler og en får utfelling av disse på tennene. Supragingival tannstein dannes spesielt på tannflater nær utførselsgangene til store spyttkjertler som for eksempel på innsiden av underkjevens fronttenner.

Subgingival tannstein skyldes forkalkning av belegg som ligger under tannkjøttkanten. Slik tannstein bidrar spesielt til å vedlikeholde betennelsesprosesser i tannkjøttet (marginal periodontitt). Effektiv og regelmessig tannrengjøring vil redusere mengden tannstein som dannes. Dersom tannkjøttet er friskt og plakk fjernes regelmessig, vil en unngå å få subgingival tannstein. Tannstein bør fjernes regelmessig av tannlege eller tannpleier.

TANNERSTATNING – BROPROTESE – KRONE – TANNIMPLANTAT

Krone, den del av tannen som er synlig og dekket med emalje. Begrepet krone blir også brukt om erstatninger av kronen med metallkrone eller kroner laget av tannfargede materialer.

Broprotese, tannerstatning for tapte tenner. De kunstige tennene forankres til gjenstående tenner i kjeven (pilartennene). Som pilar kan også brukes et tannimplantat. Broen sementeres fast til pilarene, og den blir dermed en fastsittende tannerstatning.

Tannimplantater er metallskruer som innsettes for å erstatte en eller flere tannrøtter når disse er gått tapt.

De er i all hovedsak laget av legeringen titan som anses som lite allergifremkallende og som brukes mye i generell implantatkirurgi. Tannimplantater har som regel en ru overflate fremstilt av et lag titanoksyd for å gi en større overflate til å interagere med benet som implantatet plasseres i.

De fleste implantater er formet som en skrue med gjenger og plasseres i kjeven ved et enkelt kirurgisk inngrep. Tannlegen borer et hull i kjeven med standardiserte bor og skrur så implantatet ned i kjeven, hvorpå implantatet må vokse sammen med benet (osseointegrasjon). På toppen av dette implantatet skrus så en tann laget av porselen.

ROTFYLLING

Tannrotbetennelse, betennelse i pulpa («tann-nerven») som har spredt seg til rotkanalen. Betennelsen skyldes nesten alltid et angrep av karies, men den kan også oppstå på grunn av et slag eller støt mot en tann.

Dersom pulpaen i rotkanalen er infisert, må kanalen renses for vevsrester, desinfiseres og fylles (rotfylling). Hvis dette ikke blir gjort, kan betennelsen angripe kjevebenet, slik at det dannes et granulom eller en byll. Granulomet er en avgrenset betennelsesprosess omkring rotspissen som utvikler seg langsommere og gir svakere symptomer enn byllen. Mange granulomer oppdages bare ved røntgenfotografering av tenner som smerter litt en gang imellom. Ved henfall av vevet i et granulom kan dette omdannes til et væskefylt hulrom (cyste) i kjevebenet. En slik cyste må fjernes fordi den alltid vil vokse og presse mot nabotennene. Slike defekter i kjevebenet vil vanligvis tilhele etter rotfylling av tannen.

PERIODONTITT

Periodontitt er en betennelse i vev som omgir tennene. Disse vevene, som under ett betegnes periodontiet, omfatter benvevet, sementen(benlignende substans som dekker selve tannbenet fra tannhals til rotspiss) og rothinnen (tannens festeapparat); den sistnevnte forbinder sementen med benvevet og tannkjøttranden.

Apikal periodontitt er betennelse i vevet rundt rotspissen på tannen. Den utgår som oftest fra et kariesangrep eller som følge av et tanntraume, og kan ha et akutt forløp med dannelse av tannbyll eller et kronisk forløp med gradvis resorpsjon (oppløsning) av benet rundt rotspissen.

Kronisk marginal periodontitt er en lidelse som i varierende grad rammer mange voksne etter 35-40 års alder. Det er denne formen som vanligvis knyttes til uttrykket periodontitt, og som i alvorlig form kan resultere i at tenner løsner.

Forskjellen på gingivitt og periodontitt er blant annet at førstnevnte betennelse er reversibel, det vil si at ingen permanent skade er oppstått, mens ved periodontitt er tannens festefibre og det omgivende kjevebeinet helt eller delvis ødelagt. Redusert beinfeste betyr ikke at tennene går tapt, men den kroniske betennelsen bør behandles.

Periodontitt er en sykdom som er utbredt over hele verden. I Norge er periodontitt den viktigste årsaken til tanntap etter 45-årsalderen.

Periodontitt skyldes infeksjon av bakterier i spalten mellom tann og tannkjøtt. Dette bakteriebelegget (plakk) vokser ned mot rotspissen og fører til gradvis reduksjon av tannens feste til kjeven. Dersom belegget, og dermed årsaken til tannløsningssykdommen, ikke blir fjernet, vil prosessen fortsette til tannen blir løs og til slutt faller ut.

Selv om årsaken til periodontitten ligger i bakteriebelegget, er vertens immunrespons viktig for sykdomsutviklingen. Sykdomsutviklingen styres også av en genetisk komponent, og noen familier vil være mer disponert for sykdommen enn andre.

Ulike faktorer som også kan påvirke forløpet er alder, røyking, etnisitet, stress, medisinbruk og generelle sykdommer som eksempelvis diabetes. Det spekuleres på om individer med periodontitt har økt risiko for hjerte-karsykdom og andre systemiske sykdommer med bakteriell årsak, der kroppens immunrespons er viktig.

Ofte vil pasienten ikke være oppmerksom på sykdommen før den har resultert i tannvandring eller løsning av tennene. Dette kan pågå uten at pasienten har smerter eller andre sykdomstegn.

Periodontitt starter som oftest med rødt og litt hovent tannkjøtt som blør lett ved tannpuss og bruk av tanntråd/tannstikker. En enkel tannkjøttbetennelse (gingivitt) behøver ikke utvikle seg videre, men ikke sjelden vil denne prosessen fortsette i dybden med festetap som resultat.

Gingivitt kan behandles uten at det medfører permanent skade. Periodontitt kan forebygges eller stanses. Siden sykdommen skyldes bakterier i tannbelegget, er den årsaksrettede forebyggelse eller behandling å fjerne alt belegg rundt tennene. Pasientens oppgave er ved hjelp av tannbørster, tanntråd, eventuelt tannstikker og interdentalbørster, å fjerne belegg som er tilgjengelig, det vil si belegg over tannkjøttranden. Tannlegens eller tannpleierens arbeid ved behandling av periodontitt består i å fjerne belegg som finnes i lommen mellom tannkjøtt og tann.

Ofte forkalkes bakteriebelegget, og det blir da til tannstein. Tannstein må fjernes av tannlege/tannpleier. Det kan skje ved mekanisk fjerning, ofte i kombinasjon med ultralyd

Kirurgisk periodontittbehandling kan være hensiktsmessig dersom tannkjøttlommen langs tannen er for dyp. Det går ut på at tannlegen enten skjærer bort litt av tannkjøttet (reduserer tannkjøttlommen) eller løsner en del av tannkjøttranden fra tannen for lettere å komme til bakteriebelegg som har dannet seg på tannroten. Prinsippet for kirurgisk periodontittbehandling er altså det samme som for ikke-kirurgisk behandling: total fjerning av belegget.

Dersom tannoverflatene rengjøres grundig og regelmessig, vil prognosen etter periodontittbehandling være god. Imidlertid har noen en familiær disposisjon og/eller opprettholder røykevaner som gir dårligere prognose.

LITT OM TENNENE VÅRE

Tennene er egentlig en rest av et hudpanser som dekket hele kroppen hos menneskets forfedre blant urfiskene. I løpet av utviklingen fra fisk til padder og krypdyr og videre til fugler og pattedyr er dette panseret etter hvert blitt borte. Hos pattedyrene finnes nå bare tennene igjen som harde kalkdannelser som er forankret i kjevene, og som først og fremst tjener til å bite av og findele maten.

Hos mennesker starter mineralisering (forkalkning) av melketennene mellom uke 14 og 18 i fosterlivet. Det skal mye til for at det skjer noe galt med tennene før fødselen, men i løpet av de første leveårene kan mineraliseringen forstyrres av sykdommer etc. Tennene er på den måten kroppens «ferdsskriver». Det finnes også genetisk betingede sykdommer som rammer tennene. Forandringene er da uavhengig av når tennene dannes.

OPPBYGNING

En tann kan deles i krone og rot. Kronen er den synlige delen, mens roten er festet til tannkjøtt og kjeveben. Tannen består hovedsakelig av dentin (tannben), som på kronen er dekket av emalje og på roten av et tynt lag sement. Overgangen mellom emaljen (krone) og sementen (rot) kalles tannhalsen. Denne er hos unge mennesker dekket av tannkjøttet, men kommer til syne dersom tannkjøttet med årene trekker seg bort fra kroneområdet. I det indre av tannen finnes det et hulrom, pulpahulen, som er fylt av et løst bindevev, pulpaen (tannmargen eller «nerven»), som inneholder bindevev, blodkar og nerver. Pulpaen fortsetter gjennom rotkanalen til rotspissen og derfra ut gjennom en åpning som er ganske vid når tannen dannes, men som forsnevres etter hvert.

I den unge tannen utgjør pulpaen omkring en firedel av tannvolumet, men den skrumper langsomt inn ved at det dannes nytt dentin på innsiden av hulrommet.

Tannen sitter i en fordypning (alveol) i kjevebenet og holdes på plass av rothinnen. Denne består av korte kollagenfibrer. Den ene enden er festet i tannrotens sement og den andre enden i benet i alveolveggen.

DANNELSE

Tanndannelsen er en prosess som til minste detalj er styrt av gener. Foreldrenes tannforhold vil derfor ofte kunne gjenkjennes hos barnet. For noen barn kan det oppstå problemer dersom det arver store tenner fra far og små kjever fra mor. Cellene som danner tenner har sin opprinnelse fra munnhulens epitel (øverste cellelag) og fra bindevevet under epitelet.

Tennene anlegges i 6. fosteruke, da epitelet langs kjevekantene fortykkes til en voll (tannlisten). Fra denne vokser det fem tannknopper (blir til melketenner), ned i bindevevet i hver kjevehalvdel. I grenselaget endrer cellene karakter og utvikler seg til henholdsvis odontoblaster (fra bindevev) og ameloblaster (fra epitel). Tannanlegget inneholder signalsentre som styrer utviklingen gjennom frigjøring av ulike signalsubstanser for eksempel BMP4 (eng. bone morphogenetic protein).

BMP4 er budbringeren fra den ene celletypen til den andre. Ameloblastene beveger seg utover mot overflateepitelet etter hvert som de produserer emalje og odontoblastene beveger seg inn mot tannens indre. Odontoblastene etterlater seg tynne cytoplasmautløpere, og dentinet blir derfor gjennomhullet av mikroskopiske kanaler (dentinkanaler). Ameloblaster vandrer også ned langs tannanleggets sider og stimulerer her bindevevsceller til å produsere tannrotens dentin. Også kollagenfibrene i rothinnen og sementen på rotoverflaten dannes av bindevevet omkring.

I ca. 5. fostermåned danner emaljeorganet nytt tannanlegg bak det første. Dette anlegget begynner straks å utvikle seg til den permanente tannen, som skal avløse melketannen når den felles.

DENTIN

I likhet med benvev består dentinet av krystaller av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt (Ca(OH2–3Ca3(PO4)2)), men er mye tyngre og tettere enn benvev. Krystallene er innleiret i et nettverk av kollagenfibrer. Dentinet er et levende vev som kan produseres av odontoblaster hele livet forutsatt at pulpavevet i tannen er intakt. Deler av dentinkanalene inneholder nerver. Det er tett kontakt mellom odontoblastutløpere og nerveendene i dentin og pulpa. Dette kan forklare at dentinet er smertefølsomt.

EMALJEN

Emaljen er organismens hardeste vev og er nesten like hard som glass. Også emaljen består av krystaller av hydroksylapatitt, men krystallene ligger langt tettere enn dentinkrystallene og er ca. 200 ganger så store. De har form som fem- eller sekskantede prismer (det går 10 000 av dem på et knappenålshode). Prismene ligger tett sammenpakket og strekker seg fra dentinet til overflaten av tannen. Krystallene er innesluttet i et nettverk av nesten uoppløselige proteinfibrer. Disse utgjør bare ca. 1 % av emaljens masse, men de gjør den likevel ytterst motstandsdyktig mot syrer, enzymer og andre oppløsende stoffer. Ameloblastene går til grunne når emaljeproduksjonen er avsluttet og tannen bryter ut gjennom slimhinnen i munnhulen.

SEMENTEN

Sementen dekker rotoverflaten og likner på benvev. Sementen er feste for fibrene som fester tannen til kjevebenet.

Som de fleste andre pattedyr får mennesket to sett tenner: melketenner og blivende (permanente) tenner.

Melketennene dannes som nevnt allerede fra 6. fosteruke, men tannfrembruddet begynner stort sett først i barnets 6. levemåned. I de fleste tilfellene bryter de fire midterste fortennene frem tidligst, vanligvis først i underkjeven. Et par måneder senere kommer de fire ytterste fortennene, slik at alle fortenner ofte er kommet frem ved 1-årsalderen. Deretter følger de fire forreste jekslene og så hjørnetennene midt i eller sist i 2. leveår, mens de fire bakerste jekslene først er fremme omkring 2 1/2-årsalderen. Melketannsettet består totalt av 20 tenner.

Mange foreldre knytter feber og slapphet hos barnet til frembrudd av tenner. Det er imidlertid ikke påvist at tannfrembrudd i seg selv fører til sykdom. Barn i 1/2–1 1/2 års alder er lett mottakelige for infeksjoner og har ikke så sjelden feber og nedsatt allmenntilstand. Men barnet kan være mer urolig og irritert enn vanlig. En lokal kløe i tannkjøttet kan føre til irritabilitet, og barnet putter alt det kommer over i munnen. Spyttsekresjonen/-utskillelsen øker i takt med tannfrembruddet, og barnet vil sikle som følge av det. Noen opplever også at barnet får diaré. Dette kan sees i sammenheng med at det er på dette tidspunktet barnet går over fra flytende til fast føde. Den økte spyttsekresjonen og siklingen i kombinasjon med alt barnet putter i munnen, kan også forklare økt tarmaktivitet. Tilsvarende gjelder for rødhet/utslett rundt munnen. Studier har vist at det er en sammenheng mellom sikling, økt irritabilitet, suge- og bitebehov og tannfrembrudd, mens det er en svakere sammenheng mellom gniing i ørene, nedsatt appetitt på fast føde, hudutslett, svak temperaturstigning og søvnløshet rundt dagene for tannfrembrudd. I forbindelse med tannfrembruddet kan barnet med fordel få en bitering av gummi. Denne er lett å holde ren og gir ikke sår og rifter i tannkjøttet.

Tidspunktene for tannfrembruddene kan variere en del, og et forsinket frembrudd hos fullstendig friske barn skyldes vanligvis arv. Normalvariasjonen dvs. tiden for første frembrudd for 9 av 10 barn er 4 til 13 mnd. med gjennomsnitt på 8 mnd. Det forekommer også en sjelden gang at barn blir født med tenner.

tannfellingen, foregår ved at de permanente tennene under veksten trykker mot røttene på melketennene. Melketennenes røtter vil etter hvert bli resorbert («spist opp») av kroppens celler. Melketannen blir etter hvert løsere og felles når roten er helt resorbert. Tannen består da normalt bare av kronen, eventuelt med takkete rester av roten. Den inneholder ikke pulpavev, og løsningen skjer uten smerter og knapt nok blødning. Ikke lenge etter bryter den nye tannen frem. Hvis det går mer enn et halvt år før den viser seg, bør man rådføre seg med tannpleier eller tannlege.

Det anlegges normalt 32 permanente tenner. Bortsett fra de 4 visdomstennene bryter tennene vanligvis frem fra 5-årsalder til 14-årsalder. For ett individ vil det ta 5–7 år fra den første permanente tann er frembrutt til alle er på plass bortsett fra visdomstennene. Rekkefølgen på frembruddet av blivende tenner er mindre lovmessig enn ved det første tannfrembruddet.

Først kommer de såkalte seksårsjekslene. Det er de forreste permanente jekslene (molarene) som bryter frem like bak bakerste melkejeksel, først i underkjeven. Deretter følger de midterste fortennene og så fortennene ved siden av disse. Etter et par års pause felles og erstattes hjørnetennene. Så er det melkejekslene sin tur, først de forreste og sist de bakerste, og disse tennene erstattes av de såkalte premolarer. Rekkefølgen kan imidlertid som nevnt variere. Endelig kommer molar nummer 2 (tolvårsjekselen) bak hver seksårsjeksel, og dette skjer i 10–14-årsalderen. Den 3. molaren, den bakerste jekselen (visdomstannen), bryter frem først i 17–25-årsalderen, dersom den da ikke har en slik plassering i kjeven at den ikke kan komme frem.

Hvis en melketann ikke felles, kan årsaken være at den tilsvarende permanente tannen ikke er anlagt eller er ute av stilling. Dette sjekkes røntgenologisk før melketannen eventuelt fjernes. I fronten i overkjeven forekommer det også overtallige tenner som kan hindre tannfrembruddet.

Tennenes form er tilpasset deres funksjon. De brede, meiselformede fortennene egner seg til å bite av maten, mens de spisse hjørnetennene hos dyrene er et effektivt våpen. Jekslene er knuseapparater, og de er forsynt med tyggeknuter. Premolarene har to tyggeknuter atskilt av en fure som følger tannrekkens retning, mens molarene som er større, har flere tyggeknuter.

De forreste tennene har bare en enkelt rot, den forreste premolaren i overkjeven har imidlertid to sidestilte røtter som ofte er vokst sammen. De bakerste tennene, de store jekslene, har i underkjeven to røtter, den ene foran den andre, mens de i overkjeven har tre røtter, to ut mot kinnet og en inn mot ganen.

Melketennene er blålig hvite, mens de permanente tennene er mer gulaktige. De blir gulere med årene, fordi dentinet blir tykkere og tettere. Etter skade av en tann (for eksempel et slag) kan dentindannelsen bli så kraftig at pulpa fortrenges fullstendig. Tannen får da gjerne en gulere farge og skiller seg tydelig fra de andre tennene. Dersom det har vært blødning inne i en tann, kan den bli grålig og betydelig mørkere enn nabotennene. Hvis emaljedannelsen forstyrres, vil den ellers gjennomskinnelige emaljen bli opak og tett med fargesjatteringer fra kritthvitt til gul og brunt. Ofte vil det være avgrensede flekker som får fargeforandringer, men all emalje kan være misfarget. Dette sees ved genetisk betingede sykdommer som rammer all emaljedannelse. Medikamentet tetracyklin bør unngås i barneårene når tenner dannes fordi dette stoffet avleires i tannvev under utvikling og misfarger dette. Kronisk overdosering av fluorider som svelges kan også gi emaljeforandringer, men dette har liten praktisk betydning i de fleste tilfeller. I enkelte land hvor drikkevannet kommer fra borebrønner med svært høyt fluorinnhold kan dette føre til skjemmende emaljeskader.

Ved normalt sambitt er det kontakt mellom overkjevens og underkjevens tenner. Det vil si at alle jeksler møtes med tyggeflatene mot hverandre, samtidig med at fortennene i underkjeven møter baksiden av fortennene i overkjeven. Sett fra siden danner det normale bittet en sagtakket linje hvor tennene i over- og underkjeve passer sammen i et mønster. Denne begynner med at den øverste hjørnetannen går ned mellom underkjevens hjørnetann og den forreste premolaren. På tilsvarende måte møter de andre tennene to motstående tenner bortsett fra visdomstennene i overkjeven. Det er viktig for utviklingen av bittet at seksårsjekselen bryter frem normalt. Dersom melkejeksler får mye karies og må fjernes på barn under syv år, kan seksårsjekselen i samme kjeve bevege seg fremover slik at det blir plassmangel for de tennene som ennå ikke er frembrutt.

Tannsykdommer og -avvik kan opptre i mange forskjellige former. Det kan opptre avvik i tennenes antall, form og kvalitet. Når tennene er brutt frem kan de rammes av karies (tannråte) og kronisk marginal periodontitt(tannkjøttsykdom). Dette er de vanligste årsakene til tanntap hos voksne. Blant barn og unge er det mindre karies enn før, men i den voksne befolkning har langt de fleste fremdeles stiftet bekjentskap med kariessykdommen.

Både karies og kronisk marginal periodontitt har sin årsak i bakteriebelegget som dannes på tennene (se plakk), men begge sykdommer kan forebygges med regelmessig tannrengjøring. Bruk av fluorider er vesentlig for å forebygge karies.

I de siste tiårene har erosjon av tannsubstans pga. direkte syrepåvirkning fra næringsmidler eller oppgulp av magesyre vært et økende problem blant unge. En årsak kan være at inntaket av surt drikke som brus (også sukkerfri brus) og juice er meget høyt i Norge. Emaljen gis ikke «hvileperioder», men får stadig tilført små mengder surt drikke.

Tennene er utsatt for aldersforandringer i form av endret farge og misfarget belegg. Belegget kan fjernes hos tannpleier/tannlege, og bleking av tenner som ikke er hvite nok, er stadig mer populært. Tannsettet slites også ned med tiden, men omfanget varierer fra person til person. For å beholde et funksjonelt tannsett kan det være nødvendig med omfattende restaurering av nedslitte bitt.

Forstyrrelser i utviklingen og forkalkningen av tennene forekommer så vel i forbindelse med melketennene som med det permanente tannsettet. Mineraliseringen av melketennene finner sted før fødselen og er sjelden utsatt for feil i et normalt svangerskap. Det ufødte barnet og tennene har høy prioritet fra naturens side når det gjelder tilførsel av mineraler til tenner under dannelse. I fosterlivet oppstår derfor sjelden skader i tannutviklingen som ikke skyldes genfeil. Etter fødselen forekommer slike feil hyppigere. Sykdommer som fører til lavt kalsium/fosfatnivå i blodet kan gi tannutviklingsfeil. Sykdommer som fører til høy feber kan gi forstyrrelser i tannutviklingen. Medikamentet tetracyklin skal unngås i perioden hvor tenner dannes fordi dette stoffet binder seg til tannvev og misfarger tennene.

Biomarkører som tungmetallene bly, sink og kvikksølv avleires i tannvev som dannes i eksponeringsperioden. Analyser av tenner kan indikere i hvilken grad oppvekstmiljøet har vært forurenset. Foreløpig er slike analyser kun gjort i forskningsøyemed. Forskning har vist at eksponering for miljøgifter som dioksin og PCB gir økt forekomst av emaljeskader.

Det kan forekomme at fortennene eller jekslene i melketannsettet ikke felles til vanlig tid. Tannfelling og tannfrembrudd er i stor grad styrt av gener. Ved problemer er det grunn til å forhøre seg om andre familiemedlemmer har tilsvarende erfaringer. I så fall vet en mer om hva som er i vente. Avvik i tannfrembrudd kan også skyldes lokale eller andre generelle faktorer. Røntgenbilder er til uvurderlig nytte når forstyrrelser i tannfrembruddet skal kartlegges. For eksempel kan det være en overtallig tann (mesiodens) som hindrer en fortann i å bryte frem. Hjørnetannen og visdomstannen (3. molar) i det permanente tannsettet gir flest problemer med tannfrembruddet. Hjørnetennene i overkjeven bryter noen ganger frem for høyt oppe på yttersiden av kjevebuen og gir inntrykk av å stikke unormalt langt ut. Dette gjør i mange tilfeller foreldrene urolige, men hvis det er tilstrekkelig plass til denne hjørnetannen, vil den i løpet av forholdsvis kort tid innta sin normale posisjon. Mens tennenes størrelse er gitt ved frembrudd så vokser barnet, og det som ser ut som et plassproblem, kan løse seg ved naturlig vekst av kjevene. Hvis det ikke er tilstrekkelig plass, kan det bli nødvendig med tannregulering.

Tannfrembruddet av tredje jeksel, eller visdomstannen, kan ofte bli problematisk på grunn av plassmangel i kjeven eller fordi tannanlegget har gal stilling i kjeven. Visdomstennene kan ofte forbli liggende i kjeven uten å bryte frem. Dersom dette ikke skaper problemer i forhold til andre tenner eller på annen måte, er det ikke nødvendig å fjerne dem. Visdomstenner som bryter frem, kan medføre betennelse i det omliggende tannkjøttet og påføre pasienten store plager. I slike tilfeller er det ofte best å fjerne jekselen.

Avvik forekommer når det gjelder form, antall og tennenes stilling, og dessuten når det gjelder innbyrdes forhold mellom tennene i over- og underkjeven. Disse avvikene treffer man på i melketannsettet så vel som i det permanente tannsettet. Særlig viktig er de avvikene som oppstår på grunn av uheldige vaner i barneårene. Disse kan for en stor del unngås, og de kan selvkorrigeres eller lett rettes helt opp igjen hvis uvanen avsluttes før barnet er for gammelt.

Langvarige sugevaner på smokk, tommel eller andre fingrer, leppebiting og tungesuging kan forårsake åpent bitt hvor fortennene i kjevene ikke møtes ved tygging. Sugevaner som fortsetter ut over 3–4-årsalder vil ofte skape bittavvik som krever tannregulering senere. Sugingen må pågå 5–6 timer i døgnet for at tennene skal påvirkes.

Andre bittavvik kan skyldes et misforhold mellom tennenes størrelse og den plass de har til rådighet i kjevene. Ved plassmangel kan noen tenner bli trengt ut av tannrekken, mens andre ikke kan bryte frem i det hele tatt.

Tennene i over- og underkjeven møtes ved sambitt, på fagspråket kalt okklusjon. Den amerikanske tannlegen Angle har laget en tredelt inndeling av okklusjonen for å kunne karakterisere de viktigste avvikene. Inndelingen tar bl.a. utgangspunkt i hvordan seksårsjekselen i overkjeven treffer tilsvarende jeksel i underkjeven.

I Angle klasse I har underkjeven normal stilling i forhold til overkjeven. Referansepunktet på seksårsjekselen i overkjeven er den fremste tyggeknuten og hvordan denne biter i forhold til fordypningen på kinnsiden av seksårsjekselen i underkjeven.

I klasse II har man et avvik hvor seksårsjekselen biter for langt bak, og dette gir ofte overbitt.

Klasse III betyr at underkjeven er fremskutt i forhold til overkjeven og dette representerer underbitt.

I prinsippet kan avvik i tannstilling enten være avgrenset til tenner og kjevekam eller de kan skyldes mer basale avvik i ansiktskraniet. Det siste vil ofte komplisere behandlingen. I noen tilfeller med plassmangel i kjevene vil tannlegen anbefale at permanente tenner trekkes.

Ved behandling av avvikende stilling av tennene reguleres tannen langsomt på plass med et vedvarende trykk. Vanligvis brukes krefter opptil 0,1 N (ca. 100 gram), og det er et hovedpoeng at denne kraften kan forankres i tenner som ikke skal flyttes som for eksempel jeksler. Ulike former for fjærer og strikker brukes. Behandlingen foregår over en viss tid, fordi kjevebeinet skal ha tid til å omformes ved presset fra tannen. Ved kontrollene vil kjeveortopeden aktivere apparaturen for å sette på ny kraft, og da kan tennene som skal flyttes, føles litt ømme. Kjeveortopedisk apparatur er i prinsippet av to typer. Enten avtagbare plater eller fastsittende reguleringsstreng som er festet til tennene med pålimte plastklosser («brackets») Brukes en løs plate, så er det pasienten selv som tar den inn og ut av munnen. Platen kan brukes både på dagtid og om natten.

Det er gunstig å starte med tannregulering før barnet er helt utvokst, men også hos voksne kan tannregulering gjennomføres med godt resultat. Etter den aktive behandlingen kommer en periode hvor resultatet må stabiliseres.

Behandlingsperiodens lengde vil være avhengig av bittavvikets alvorlighet, vanligvis vil behandlingen være gjennomført i løpet av en toårsperiode. En bivirkning som forekommer ved tannregulering, er avkortet rotlengde hos noen pasienter uten at det nødvendigvis har praktisk betydning. Kjeveortopedisk apparatur vanskeliggjør tannrengjøring, og det er derfor nødvendig at den enkelte er påpasselig for å unngå karies.

Det er et gradert refusjonssystem fra trygden for tannregulering. De som har størst behov, får mest refusjon, mens de med mindre behandlingsbehov får mindre. De fleste som har tannregulering, har et bittavvik med trangstilling av tenner som gir 40 % refusjon. Mer omfattende reguleringsbehov som ved leppe-kjeve-ganespalte utløser 100 % refusjon. For voksne over 18 år er det ingen refusjon. I dag er det vanlig at mellom 1/3 og 1/4 av et barnekull får tannregulering.

Hvor lang tid det tar å korrigere et avvik, avhenger av hvor alvorlig tilfellet er, av vevets reaksjon på behandlingen og av pasientens egen oppfølging. Tennenes posisjon på kjevekammen er også et resultat av trykket fra tunge (trykk utover) og kinn og lepper (trykk innover). Et stabilt resultat etter regulering er bl.a. avhengig av at påvirkningen fra disse strukturene ikke blir for sterk i gal retning.

Tann Mineralisering starter (svangerskapsmåned) Frembruddstider som omfatter de fleste barn (alder i mnd.)
Første fortann 4 6-12
Andre fortann 4 9-16
Hjørnetann 4 16-23
Første molar (jeksel) 4 14-19
Andre molar (jeksel) 5 24-33

Fortennene i underkjeven er de første tennene som bryter frem. Ni av ti barn vil få første tann i perioden fra 4–13 mnd. alder. Dannelsen av melketannsettet tar ca. 4 år og tennene bryter frem i løpet av en toårs periode. Samtlige røtter er ferdig utviklet ved 3 ½ års alder.

PERMANENTE TENNER (OVER- OG UNDERKJEVE)

Tann Mineralisering starter Frembruddstider som omfatter de fleste barn (alder i år)
Første fortann 3-4 mnd. 5-7
Andre fortann 4-5 mnd. 6-9
Hjørnetann 6 mnd. 9-13
Første premolar (liten jeksel) 1½-2 år 9-11
Andre premolar (liten jeksel) 2-2½ år 9-13
Første molar (jeksel) Fødsel 5-7
Andre molar (jeksel) 2½-3 år 10-14

Generelt starter utviklingen av underkjevens tenner først og disse bryter også tidligere frem enn overkjevens tenner. Det tar om lag 3 år fra en tann er fullt frembrudt til roten er ferdig utviklet. Tredje molar (visdomstannen) har svært varierende frembruddstid, men bryter vanligvis frem i alderen 17–25 år.

Lukk
eik tannlegesenter