Meny
Et kariesangrep begynner som en liten, hvit, krittaktig flekk i den blanke, gjennomskinnelige, svakt gulaktige emaljen. Flekken skyldes den endrede lysbrytningen i den avkalkede emaljen som er mer porøs. Systematisk plakkfjerning (tannbørsting, tanntråd eller tannstikker) og tilførsel av fluor kan stanse utviklingen av karieslesjonen. Dersom utviklingen går videre, vil krystallene i emaljen bryte sammen slik at overflaten blir ru. Et egentlig hull (en kavitet) oppstår først når prosessen har vært aktiv en tid og emaljen er blitt så porøs at den bryter sammen. Da vil bakteriene angripe tannens dentin. Dentinet har en annen struktur enn emaljen og inneholder mer organisk materiale, og her brer prosessen seg ofte langt hurtigere, slik at emaljen undermineres og kan brekke når tannen belastes under tyggingen.
Hele denne prosessen kan forløpe smertefritt, men den angrepne tannen kan være følsom ved tygging og reagere på varmt og kaldt, surt og søtt. Dette skyldes at tannpulpaen, den såkalte nerven, irriteres av nedbrytningsprodukter fra det karierte vevet og blir betent. Pulpaen er et bindevev som inneholder de dentinproduserende cellene (odontoblaster) og tannens nerver og blodkar. Den reagerer på irritasjonen ved å danne nytt dentin, men denne barrieren mot kariesangrepet kan ikke alltid forhindre at også pulpaen infiseres av bakterier. En slik bakteriell pulpitt kan, hvis den ikke behandles, føre til vevsdød (necrosis pulpae), og betennelsen kan bre seg gjennom rotkanalene til kjevebenet, slik at det oppstår kronisk betennelsesreaksjon (granulom) omkring rotspissene (apikal periodontitt, periodontitis apicalis). Da pulpaen er helt omgitt av benvev, kan akutt betennelse gi sterke, vedholdende og dunkende smerter som bl.a. skyldes trykket fra puss- og blodansamlinger samt utvidede blodkar mot tannens nerver. Smertene kan ofte lindres ved at pusset skaffes avløp. Dette gjør tannlegen ved å åpne tannen og rense ut rotkanalen. Dersom betennelsen blir stående, kan pusset bryte gjennom kjevebenet ved egen hjelp og det dannes en tannbyll på slimhinnen eller på kinnet.
Hvis et overflatisk kariesangrep stopper opp, kan emaljen remineraliseres, slik at følgen bare blir en matthvit eller brunlig misfarging. Men hvis det foreligger et større substanstap, kan ikke tannen gjenoppbygge seg selv. Skaden må da repareres av tannlegen dersom det er nødvendig med en fylling. Tannlegen borer ut hullet for å fjerne det ødelagte vevet.
Som fyllingsmateriale brukes ofte tannfarget plast tilsatt mikroskopiske, keramiske partikler (kompositt). Ved å syreetse emaljen dannes et porøst mønster i tilgrensende emalje, og dette gjør at plasten fester seg i porene og fyllingen sitter fast. Metoden krever mindre fjerning av frisk tannsubstans enn da det tidligere ble brukt amalgam. Amalgam brukes ikke lenger som fyllingsmateriale. Andre, sementbaserte fyllingsmaterialer uten plast, brukes også. Ved omfattende kariesskader kan det være nødvendig å bruke innlegg eller kroner av gull og/eller porselen.
Karies er resultatet av en komplisert vekselvirkning mellom tannoverflaten og miljøet i munnhulen. Karies er en multifaktoriell sykdom. Forutsetningen for å få karies er at kariogene bakterier i tannbelegget (plakk) som for eksempel Streptococcus mutans, tilføres næring over en viss tid. Også andre bakterier spiller en rolle i utviklingen av karies. Mottakeligheten for karies varierer fra individ til individ. I noen perioder i livet er vi mer utsatt for å få karies. Det gjelder de første årene etter at tennene er brutt frem og i alderdommen dersom tannkjøttet har trukket seg tilbake og rotoverflater er eksponerte. Kombinasjonen av et ugunstig kosthold og dårlig munnhygiene kan gi hurtig kariesutvikling i disse periodene.
Den alminnelige helsetilstanden, spise- og drikkevaner, munnhygiene og grad av fluoreksponering er noen av de faktorene som har betydning for kariesforekomsten i en befolkning. Karies er en skjevfordelt sykdom i befolkningen, de fleste barn og unge har liten eller moderat kariesforekomst, mens en liten gruppe har en stor andel av den totale kariesbyrden.
Kariesprosessen ødelegger emalje og dentin fordi bakteriene danner organiske syrer, især melkesyre, som løser opp tennenes kalksalter (hydroksylapatitt). Noen bakterier utskiller enzymer som bryter ned tennenes proteiner som er en særlig viktig bestanddel i dentinet. Demineraliseringen (avkalkingen) pga. syrepåvirkning er grunnleggende i kariesprosessen, men som omtalt nedenfor er det mange forhold som har betydning for om prosessen kommer i gang. Emaljen styrkes ved at den tar opp mineraler fra plakket og fra spyttet. Dersom pH i plakket stiger, vil demineralisert emalje remineraliseres og kariesprosessen kunne reverseres. I løpet av en dag vil det være mange pH-fall i plakket etter matinntak. Dersom tannen får «hvile» mellom matinntakene, vil pH stige pga. spyttets nøytraliserende evne og remineralisering vil finne sted. Tilstedeværelse av fluor er spesielt viktig i forbindelse med remineralisering fordi fluor bygges inn i emaljekrystaller som dermed tåler syre bedre.
Forskjell i spyttsekresjonens omfang og i spyttets kjemiske sammensetning kan være en av årsakene til at ikke alle er like mottakelige for karies. Forskjeller når det gjelder bakteriefloraens art kan også spille en rolle. Genetiske forhold har sannsynligvis betydning for kariesmottakeligheten.
Når tennene er under dannelse, er det viktig at kosten inneholder alle de stoffene som emaljen bygges opp av, først og fremst kalsium og fosfor. Et vanlig kosthold ivaretar dette. Kostholdet spiller en viktig rolle for utvikling av karies når tennene er frembrutt. Syrene som angriper emaljen, dannes ved at bakteriene gjærer karbohydrater som for eksempel sukker. Syredannelsen begynner straks det kommer karbohydrater i munnhulen, og kan ikke forhindres, men den kan begrenses ved at man nedsetter kostens innhold av lettspaltelige karbohydrater, som sukrose (alminnelig sukker). Spisemønsteret er avgjørende for utvikling av karies, og det er mellommålspising som er problemet fordi emaljen ikke får tilstrekkelig tid til å remineralisere mellom måltidene. Særlig skadelig kan det være å nippe til sukkerholdig drikke. Eksempel på uheldige vaner er tåteflaske med saft om natten de første leveår eller kontinuerlig brusdrikking på dagtid. Brusflaskens skrukork er uheldig sett fra et tannhelsesynspunkt. Det norske konsumet av brus per innbygger er høyt sammenliknet med andre europeiske land. Fluor i tannpasta har imidlertid bidratt til en betydelig bedring i tannhelsen blant barn og voksne.
Fluor spiller en viktig rolle i kariesforebyggingen. Emalje består i likhet med dentin og alt annet benvev overveiende av kalsiumfosfatet hydroksylapatitt, Ca(OH)2–3Ca3(PO4)2. Det har vist seg at hvis hydroksylapatitten omdannes til apatitt ved at hydroksylgruppene (OH)2erstattes med fluor (F2), blir emaljen mer syrebestandig og mer motstandsdyktig mot kariesangrep.
En effektiv fluorkilde er drikkevannet, og mange steder i utlandet har man oppnådd en meget betydelig nedsettelse av kariesforekomsten ved fluoridering (tilsetning av fluor) av fluorfattig drikkevann. Fluoridering av drikkevannet praktiseres ikke i Norge, men i stedet tilrås det å gi barn som har økt risiko for å få karies fluortabletter som suges langsomt i munnen. Emaljens ytterste lag kan tilføres fluor ved pensling, skylling eller pussing av tennene med fluorholdig tannpasta eller ved bruk av fluortyggegummi o.l. Nesten all tannpasta som selges inneholder fluor i konsentrasjon fra 0,10 til 0,15 %. Fluoren lagres i spyttet og plakket og virker best når tannen har vært utsatt for et syreangrep.
Munnhygienen (tannbørsting m.m.) tar sikte på å begrense syredannelsen ved å fjerne det belegget som stadig fester seg på tennene. Belegget, som også kalles plakk, er en tynn hinne av glykoprotein, som utfelles av spyttet, pluss bakterier. Plakket holder fast på mikroskopiske matrester som fremmer veksten av bakterier og andre mikroorganismer. Innerst mot tannflaten, hvor spyttet bare langsomt trenger inn, kan surhetsgraden bli så høy at emaljen skades. Plakk er usynlig, men kan gjøres synlig med fargestoffer (som fås på apoteket), slik at man kan være sikker på at tannpussingen er effektiv.
Karies opptrer oftest der plakket er særlig vanskelig å fjerne, dvs. i de dype, men smale furene i molarenes tyggeflater og like under kontaktpunktene mellom nabotenner. Likeledes opptrer karies hyppig langs tannkjøttranden, hvor tannkjøttet danner en slags hylle inn mot tannflaten hvor matrester og drikke kan avleires. Belegg mellom tennene fjernes best med tanntråd eller tannstikker.
Fyll inn din kontaktinformasjon og velg ønsket dato og tidspunkt for din behandling.