Røntgen hos tannlegen

Røntgenbilder kan vise forhold som ikke er synlige ved en vanlig undersøkelse, som hull mellom tennene, endringer i røttene og betennelse ved rotspissen.

Ved vanlig tannrøntgen plasseres en liten detektor inne i munnen, som du holder på plass ved å bite forsiktig på en holder. Bildene kalles intraorale røntgenbilder. Tannlegen vurderer hvor mange bilder du trenger, og hvor ofte de bør tas, ut fra symptomer, funn, risiko for hull og tidligere bilder.

Strålene passerer gjennom kinn, tannkjøtt og tann, og de ulike vevene slipper gjennom ulik mengde. Beinet og tennene stopper mest og blir lyse på bildet; slimhinner, nerver, blodårer og tannmargen slipper gjennom mer og blir mørke. Fyllinger, kroner og annet metall stopper nesten alt og lyser helt hvitt.

Det er kontrastene som gjør bildet nyttig. Et hull mellom to tenner tegner seg som en mørkere skygge i emaljen, og en betennelse ved rotspissen som et mørkt felt i det ellers lyse beinet.

Ulike bilder svarer på ulike spørsmål:

Intraorale røntgenbilder viser et lite område i detalj og brukes blant annet til å undersøke hull og tannrøtter. Panoramarøntgen tas utenfra og gir oversikt over begge kjevene, men viser færre detaljer. CBCT gir tredimensjonale bilder og brukes ved utvalgte problemstillinger.

Bildene har egne navn i journalen. Et bitewing tas på tvers over bittet og fanger opp kontaktflatene der karies starter, mens et apikalbilde tar med hele tannen og rotspissen. Panoramabildet forkortes ofte OPG, og CBCT er det mange kjenner som 3D-røntgen.

Et normalt bilde er ingen garanti for at alt er friskt: tidlige forandringer er små og lette å overse, og funnet leses alltid sammen med den kliniske undersøkelsen. Hvilke bildetyper som finnes, er forskjellig fra klinikk til klinikk. Hos Eik Tannlegesenter tas de små bildene inne i munnen; panoramabilde og CBCT tas ikke her, og trengs et slikt bilde, henviser tannlegen videre — deretter blir du kontaktet av stedet du er henvist til.

Bilder tas når svaret får betydning for diagnosen, behandlingsvalget eller oppfølgingen. Typiske grunner er tannverk, et funn tannlegen trenger å se nærmere på, tidligere hull, en tann som skal behandles, eller behov for oversikt før et inngrep.

Gamle bilder har verdi som sammenligningsgrunnlag: de viser om en skygge har vokst siden sist. Fortell derfor om røntgen hos en annen tannlege den siste tiden, så slipper du kanskje nye. Journal og bilder fra en tidligere tannlege henter du selv, på minnepenn eller som utskrift, og tar dem med. Nye bilder er ikke nødvendige bare fordi det har gått et bestemt antall måneder — og et bilde er noen ganger nødvendig selv om ingenting gjør vondt.

Du har krav på tre svar før bildet tas: hvilket spørsmål bildet skal besvare, hvilken type bilde som er valgt, og hvordan resultatet påvirker rådet du får.

Forebygging av hull er et eget tema. Les om Forebygging av tannråte.

Behovet for røntgen vurderes individuelt, både hos barn og voksne. Hos barn kan bilder være aktuelle ved mistanke om hull mellom jekslene, spørsmål om tannskiftet eller en tannskade. Det tas bare de bildene som er nødvendige. Si gjerne fra på forhånd hvis barnet er utrygt på utstyret, slik at undersøkelsen kan tilpasses.

Et tannrøntgen bruker ioniserende stråling, men dosen er svært lav. Strålen er rettet mot et lite område i munn- og kjevepartiet og absorberes i hovedsak der, og spredt stråling til resten av kroppen er liten.

Er røntgen hos tannlegen farlig? Stråledosene er generelt lave, og risikoen for stråleskade er svært liten. Hvert bilde skal likevel være begrunnet i et behov, og undersøkelsen tilpasses deg.

Lav dose er likevel ikke det samme som ingen risiko. Ingen ioniserende stråling omtales som helt risikofri, og derfor gjelder to regler: hvert bilde skal ha et faglig formål, og undersøkelsen skal gi svaret med minst mulig stråling. Et lite intraoralt bilde og en tredimensjonal CBCT ligger dessuten på helt ulike nivåer, så ett felles dosetall for «tannrøntgen» sier lite.

Spør gjerne hvorfor bildet anbefales, hva det skal vise, og om tidligere bilder kan brukes i vurderingen.